Norsk anestesi markerer i høst to begivenheter. 16.10.1996 er det 150 år siden generell anestesi, den gang med eter,ble brukt for første gang. Metoden spredde seg raskt, også til vårt land. Helt frem til etter den annen verdenskrig vardet imidlertid spesialopplærte sykepleierei operasjonsstuene som administrerte narkose, vanligvis eter på åpen maske.Det skulle gå 100 år før den medisinske utvikling førte til opprettelse av den første stillingen for anestesilege iNorge. Denne begivenhet fant sted høsten 1946, da Otto Mollestad ble ansatt ved Rikshospitalet. Legene var den gangansatt ved kirurgisk avdeling, og arbeidsoppgaven var først og fremst knyttet til narkose (generell anestesi). Fra åvære en del av kirurgien utviklet faget seg raskt til en egen spesialitet, og Norsk anestesilegeforening, som navnetvar den gang, ble stiftet i 1949. Samme år ble foreningen godkjent som spesialforening av Den norske lægeforening. Desiste 20 år har veksten i faget vært betydelig. Som sykehusspesialitet er faget nå blant de største.
Hva er anestesiologi?
Dagens anestesileger har en større faglig bredde og kontaktflate enn man hadde for 50 år siden. Litt forenklet kananestesiologi anno 1996 beskrives ved fire arbeidsområder: anestesivirksomhet knyttet til operativ og diagnostiskvirksomhet, intensivmedisin, akuttmedisin (i og utenfor sykehus) og smertebehandling. Bortsett fra anestesidelen avfaget overlapper de andre områdene mange spesialiteter. Dette gjør arbeidet her spesielt utfordrende, men gir ogsåpotensial for konflikter.
Det å gi narkose, eller generell anestesi, er fortsatt en hovedoppgave for de fleste anestesileger. Imidlertid er defysiologiske og biokjemiske mekanismer som gir generell anestesi fortsatt uklare (1).
Utviklingstrekk i norsk anestesiologi
Norsk (og nordisk) anestesiologi har utviklet seg forskjellig fra anestesiologi andre steder i verden, hvoranestesilegene stort sett kun arbeider med operasjonspasienter. Veien ut av operasjonsstuene har vært naturlig.Anestesiologi handler blant annet om å ivareta vitale funksjoner hos pasienter mens de medikamentelt gjøresbevisstløse. Det er av den grunn avgjørende for anestesileger å kjenne til hvordan respirasjon og sirkulasjon fungererunder ulike forhold. Anestesileger blir av den grunn ofte tilkalt ved behandling av kritisk syke pasienter med alvorligsvikt i vitale funksjoner, som respirasjon og sirkulasjon. Nordiske anestesileger har spilt en stor rolle i utviklingav moderne intensivmedisin (2).
Anestesi er også smertebehandling, det ligger i navnet ("uten følelse"). Ikke bare smerter under og etteroperasjoner har fanget kollegers interesse. Bjørn Lind ved Sentralsykehuset i Akershus var tidlig ute med å beskjeftigeseg med smerte under fødsel (3). I de siste ti år har det vokst frem egne smerteklinikker ved de fleste større sykehus.Som regel er disse ledet av anestesileger.
Hjerte-lunge-redning er et annet felt som har engasjert anestesileger. Allerede i 1961 ble det foreslått at detteble obligatorisk undervisning i folkeskolen (4). Påtrykk fra anestesimiljøet førte til at Samferdselsdepartementet i1963 leverte sin innstilling om ambulansetjenesten, et viktig skritt i retning av en nødvendig modernisering av dennetjenesten. I 1967 ble den første legebemannede ambulanse satt i drift. Den hadde base ved anestesiavdelingen, Ullevålsykehus. Akuttmedisin utenfor sykehus engasjerer i dag et stort antall anestesileger, spesielt etter at vi i 1988 fikken landsdekkende luftambulansetjeneste.
Mindre kjent er det kanskje at også blodbankene har sitt utspring fra anestesiavdelingene. I 1948 tok Ivar Lundinitiativet til opprettelse av den første blodbank i vårt land ved Ullevål sykehus. Etter hvert ble disseabeidsoppgavene så krevende at tjenesten ble atskilt fra anestesiavdelingene.
Samarbeid
Kontaktflaten i faget er stor, og anestesileger må samarbeide med kolleger innen mange ulike spesialiteter.Innsatsområdet kan være overlappende eller med uklare grenser til andre fagområder. Dette kan gi opphav tilrevirtenking og konflikter. Anestesilegen som bokstavelig talt daler ned på et skadested hvor både én og to primærlegerallerede har startet arbeidet og som knapt registrerer at disse er der før han eller hun er forsvunnet med pasienten,kan selvsagt etterlate et negativt inntrykk. Det er ikke å undres over at begrep som "blålysmedisin" og"helikoptermafia" har dukket opp.
Intensivmedisinen er et typisk multidisiplinært fagområde. Det kreves godt og tett samarbeid mellom mangespesialister og anestesi(intensiv)legen for å lose pasientene gjennom kritisk sykdom eller skade. Muligens har vi værtfor ekskluderende i våre forsøk på å bevare intensivmedisinen som en slags subspesialitet innenfor anestesiologien, medrisiko for at norsk intensivmedisin kan stagnere (5). Det blir derfor en stor oppgave å skape en multidisiplinærintensivmedisin, uten at ledelses- og ansvarsbegrepene av den grunn blir utydelige.
Ikke bare er samarbeid med andre leger viktig, også samarbeidet med anestesi- og intensivsykepleiere er av storbetydning. Deres medvirkning er nødvendig for å gjennomføre de kompliserte behandlingsprosedyrer faget i dag krever.Igjen kan innsatsområdet være overlappende, kanskje spesielt mot anestesisykepleiere. I samarbeid medanestesisykepleierenes landsgruppe har Norsk anestesiologisk forening utarbeidet en standard for anestesi i Norge (6)som også har fått tilslutning fra Den norske lægeforening.
Behov for og tilgang på anestesileger
Mangel på spesialister i anestesiologi har i flere år ført til en rekke ubesatte overlegestillinger, først og fremstved mindre sykehus.
En stor andel av anestesilegene er mellom 45 og 55 år gamle. Dette, og en tendens til at flere forlater faget føroppnådd pensjonsalder, gjør at situasjonen i løpet av 10-15 år vil gå fra vondt til verre. Forsøk på å analyseresituasjonen med tanke på fremtidig behov for og tilgang på spesialister i anestesiologi har vært presentert iTidsskriftet av Brattebø & Wisborg (7). Deres konklusjon er klar: Uten en rask økning i utdanningskapasiteten vil detbli et økende problem å dekke landets behov for spesialister i anestesiologi.
Et viktig punkt blir derfor hvor slik utdanning skal foregå. Det er problematisk å øke antallutdanningsstillinger ved regionsykehusene uten at dette vil medføre for lite pasienttrening og for få veiledere. Detfinnes et betydelig potensial for spesialistutdanning ved sentralsykehus og større fylkessykehus. En desentralisertutdanning gir i tillegg et bedre utgangspunkt for rekruttering av spesialister til mindre sentrale deler av landet.
En kritisk vurdering av hvilke sykehus som skal opprettholde 24 timers beredskap, spesielt med tanke på akuttkirurgisk og obstetrisk beredskap, er også viktig for vårt fag. En samordning her vil få betydning for et fremtidigbehov for spesialister i anestesiologi.
Vi må trolig også være villige til å vurdere til hvilke oppgaver anestesilegen trengs mest, og derved muligensnedprioritere de mindre viktige. Dette blir en utfordring for faget, og ikke minst for Norsk anestesiologiskforening.
Utfordringer videre
Anestesileger er i dag en viktig del av norsk medisin. Fagets "handle først og spørre etterpå"-holdning er nødvendigi kritiske situasjoner, og har reddet mange pasienter fra den sikre død. Vi må imidlertid vokte oss vel for å opptreukritisk i forhold til dette. En stor utfordring blir fortsatt å finne vår plass i samarbeid med andre spesialiteter,noe som utdypes av Gisvold på annet sted i dette nummer av Tidsskriftet (8).
Det blir også en stor utfordring å holde faget samlet. Vi ser en utvikling mot organspesifikke klinikker ved størresykehus (9). Den tradisjonelle inndeling i avdelinger forlates, og som erstatning etableres hjerteklinikk,neuroklinikk, gastroklinikk etc. Anestesiologer er ofte ønsket i slike klinikker. Problemer som hvordan man skalforholde seg til spesialistutdanning og vaktordninger innenfor et slikt blokksystem er imidlertid ikke løst, og man kanfå uønskede effekter av å spre støttefunksjoner.
Etiske problemstillinger er en viktig del av faget, i særlig grad ved intensivavdelinger hvor grenselinjen mellomliv og død er tynn. Hvem skal tilbys intensivmedisinsk behandling, og når skal vi avslutte en behandling som kunutsetter døden (10)? Etter som den medisinske utvikling gir oss nye måter å understøtte eller overta vitale funksjonerpå, må vi kontinuerlig drøfte slike spørsmål.
I årene som kommer vil det bli mange utfordringer for norsk anestesiologi.
Hans Flaatten