Norske leger har gjennomlevd en betydelig rolleendring de siste 10-15 år. Grovt og litt forenklet kan utviklingenbeskrives slik: fra liberalt erverv med stor autonomi til fastlønt offentlig funksjonær med innskrenket faglig frihet.Det har vært bred enighet både om økt desentralisering og økt demokratisk styring av helsevesenet, i forhold tiltidligere tiders sentraliserte, hierarkiske profesjonsstyre.
Legenes samfunnskontrakt er i radikal endring. Både motstanden mot profesjonens egen administrering avspesialistutdanningen, aksepten av alternativ medisin og forslaget til lovregulering av forholdet tillegemiddelindustrien må sees på som uttrykk for mistillit fra samfunnets side. Legenes oppfatning av seg selv og sinegen rolle har lenge vært utsatt for og prøvd mot øvrig helsepersonells oppfatninger av roller og relasjoner. Også herkan det ligge an til endringer, noe ikke minst høringsforslaget til ny felles helsepersonellov bærer bud om.Lovforslaget innebærer at alt helsepersonell underlegges likelydende bestemmelser om plikter og ansvar. Det begrunnesmed at "ulike lover for ulike grupper vil være et signal om at gruppene har særpreg som innebærer ulik behandling" (1).Begrepet medisinsk-faglig ansvar utgår og erstattes med en generell plikt for alt helsepersonell til å innrette segetter egne faglige begrensninger, herunder etter instruksjon fra personell med bedre kompetanse. Det er vanskelig åforstå annet enn at dette vil kunne bidra til å skape ytterligere uklare ansvarsforhold, i verste fall ført helt ut tilsykesengen (2).
Anstrengelsene for å bringe helsevesenets kostnader under kontroll, spesielt satt på spissen i USA medorganiseringen av "managed care", standardiserte retningslinjer og kliniske behandlingsprogrammer, og den deravfølgende begrensningen av klinisk frihet, gjør at mange oppfatter at legene nå står i reell fare for ådeprofesjonaliseres (3, 4). Utviklingen av faglige retningslinjer og kliniske behandlingsprogrammer er både nyttig ogpåkrevd, men de må ikke frata behandlende lege et selvstendig ansvar for å vurdere det enkelte tilfelle og utøveklinisk skjønn (5). Veiledende retningslinjer er et ubetinget gode, både som ledd i kvalitetssikring og somgrunnlag for større åpenhet i beslutningsprosessene. Dagens leger kan ikke lenger gjøre bruk av nedarvet autoritet somgrunnlag for kliniske beslutninger. Det er faktisk kunnskap, kunnskap om hvor man kan finne mer kunnskap og kunnskap omhvordan man kan kommunisere denne til beste for pasientene som er grunnlaget for den nye legerollen.
I dagens situasjon er kanskje noe av det mest påfallende at verken politikere eller profesjon forholder seg adekvattil den formidable utfordring som ligger i at det patriarkalske og planstyrte helsevesen i noen gradvil måtte erstattes av det kundestyrte. Befolkningens krav til informasjon, autonomi og respekt for egnebehandlingsvalg samt den vesentlig lavere terskelen for å klage setter legene på prøve. På samme måte setteshelsevesenets organisasjon på alvorlig prøve ved økte krav til service, tilgjengelighet, forutsigbarhet ogkvalitet.
Det er både naturlig og nødvendig at profesjonsroller endres over tid. Stilt overfor dette faktum er det ingen grunntil å gå i skyttergravene. Den økte arbeidsdelingen, spesialiseringen, behovet for tverrfaglig samarbeid, ikke minstoverfor sammensatte helseproblemer, tilsier at det er behov for endring i legerollen.
Den usynlige kontrakten mellom leger og samfunn bygger på en tilpasset balanse mellom ansvar og tillit. Endeprofesjonalisering er, uaktet de dagsaktuelle stridstemaer, ikke i samfunnets interesse. Jeg vil hevde at godet medfastlegereformen - og kanskje mye av årsaken til dens suksess både blant leger og pasienter - er at dengjeninnfører det personlige ansvar. Her er en lærdom som angår hele helsetjenestens organisering.
Noe dramatisk har tilsynelatende også skjedd med legenes egenoppfatning. Det er rimelig å tro at den markerteøkningen i klage- og rettssaker virker inn på vårt kollektive selvbilde. Samtidig er legene som gruppe etter hvertlangt mindre homogen, og med betydelige interne interessekonflikter. Men når det fortsatt er misnøye og murring isykehusene etter et historisk godt lønnsoppgjør, er det et dårlig signal overfor offentligheten. Hvis profesjonenfortsatt ønsker rollen som samfunnsstøtte, kan den ikke uten omkostninger benytte heismontørenes maktmidler ilønnskampen (6).
En legestand med høy faglig og etisk standard som overvåker og slår ned på uheldige utslag innen egne rekker og somhar befolkningens tillit, er i seg selv et betydelig samfunnsgode. Den ubalanse i rolleoppfatning som er oppstått, kanraskt og ugjenkallelig komme til å forspille dette godet. Det påhviler både profesjonen og politikerne et ansvar for åhindre en slik utvikling.
Berit Olsen