Vanskelig felt
– Det er helt klart at mennesker som har vært utsatt for overgrep i en terapisituasjon, har rett til hjelp fra helsevesenet og fra samfunnet. Det mener jeg at de får, kommenterer leder av Norsk psykiatrisk forening, Bjarte Stubhaug. Han kjenner ikke til Stiftelse 99. Hva folk velger å gjøre privat og på fritiden, får være deres sak, men han stiller seg spørrende til om foreninger og offentlige institusjoner bør støtte en slik stiftelse.
– Et slikt arbeid er trolig både idealistisk og fagetisk motivert, men dette er et vanskelig felt. Ofte er det også ulike versjoner i slike saker, sier Stubhaug.
I vedtektene til Stiftelse 99 heter det at styremedlemmer skal være offentlig godkjent psykiater eller psykolog som bør oppnevnes av sine respektive fagforeninger. Styremedlemmet er likevel å betrakte som en selvstendig person, og ikke en kanal for fagforeningens interesser. Også dette stiller Stubhaug seg spørrende til, spesielt ettersom det enkelte styremedlem likevel skal representere seg selv og ikke en forening.
– Norsk psykiatrisk forening vil ikke se det naturlig å utpeke eller forslå noen fra foreningen til denne oppgaven, sier han. Det er hans inntrykk at det er høy bevissthet om spørsmål knyttet til terapi og overgrep i psykiaterprofesjonen, og at dette er ivaretatt av etiske regler og lover.
Offentlig oppgave
– Ansvaret for fortsatt nødvendig behandling etter overgrep ligger helt klart hos den
offentlige helsetjenesten. Dersom det fremmes en formell klage på helsepersonell, blir denne behandlet av tilsynsmyndighetene. Det er beklagelig at noen mener det er behov for Stiftelse 99 fordi de opplever at det offentlige ikke tar ansvar, sier Ellen Hagemo i Statens helsetilsyn.
Ellen Hagemo presiserer at Helsetilsynet ikke tar stilling til eventuell straffeskyld, men er opptatt av hvordan den enkelte pasient opplever møtet med behandler. Hun understreker at overgrep i terapisituasjon ikke bare gjelder for psykiatere og psykologer, men også forekommer blant annet helsepersonell.
– Kan det oppstå etiske dilemmaer når helsepersonell påtar seg oppgaver på fritiden som er til forveksling lik dem de har som yrkesutøvere?
– Grenseoppgangen blir viktig. Men så lenge man ikke skal behandle men holder seg til å forebygge, støtte og henvise til noen som kan hjelpe, ser jeg ikke at det er problematisk, svarer Ellen Hagemo.