Holocaust-museet
Museumsbesøket gjør et svært sterkt inntrykk. Museet er lokalisert sentralt ved The Mall, midt i byen, bare noen få hundre meter fra Washington-monumentet og Det hvite hus (2). Det gir en omfattende og innsiktsfull presentasjon av bakgrunnen for og gjennomføringen av den verste forbrytelsen i forrige årtusen: Nazistenes utryddelse av seks millioner jøder og andre minoriteter i tiden 1933 – 45.
Historien er selvfølgelig ikke ny for noen nordmann. Den er ufattelig i sin grusomhet og sine dimensjoner. Men i dette museet bringes historien nærmere. Man kan ikke unngå å bli grepet. Samtidig blir jeg imponert over den profesjonelle måten utstillingen er lagt opp på. Man har klart å balansere saklig opplysning, pedagogiske hensyn og verdigheten til ofrene. Den arkitektoniske utformingen av museet er basert på trekk fra konsentrasjonsleirene: industriell og maskinell. Enkel, vakker og brutal på samme tid.
For å komme opp i 4. etasje, der utstillingen begynner, blir man presset sammen med andre besøkende inn i en heis. Den gir assosiasjoner til gasskamrene med nakne, fortvilte konsentrasjonsleirfanger. Det er tilsiktet. Hver etasje inneholder instruktive beretninger om den politiske og sosiale utvikling i Tyskland på 1920- og 30-tallet, Hitlers maktovertakelse i 1933, de gradvis økende jødeforfølgelsene, verdenskrigen og til slutt ”den endelig løsning” på ”jødeproblemet”. Fremstillingen veksler mellom de store linjene og enkeltskjebner og er illustrert med fotografier av den typen vi alle kjenner, filmklipp, lydbåndklipp, autentiske brev, plakater, protokoller, jernbanevogner, fangedrakter og en lang rekke andre gjenstander. I en virkningsfull kontrast er veggene i et tre etasjer høyt tårnrom (fig 1) (2) dekket av fotografier tatt i perioden 1890 – 1941 fra det blomstrende livet i en av de mange østeuropeiske småbyene med overveiende jødisk befolkning, der alle jødene ble massakrert av nazistene under krigen. I et lite auditorium vises kontinuerlig videofilm der overlevende fra holocaust forteller sin historie.
Det som gjør aller størst inntrykk, er likevel rommet der gulvet er dekket av gamle sko (fig 2). SS konfiskerte alle – absolutt alle – personlige eiendeler fra jødene før de ble gasset i hjel og brent i dødsleirer som Auschwitz, Majdanek og Treblinka. Skoene er fra forrommet til gasskamrene i Majdanek og er det som er igjen etter disse menneskene. Skoene ligger rett foran meg. 20 minutter før hadde jeg stått i rommet som fortalte om nazistenes bokbrenning i 1938, og jeg mintes det berømte sitatet fra forfatteren Heinrich Heine (1797 – 1856) som stod på veggen: Der man brenner bøker, ender man med å brenne mennesker.
Det slår meg hvor raskt Tyskland ble forandret fra å være et kulturelt høytstående og demokratisk land til å bli en brutalisert og brutal statsmakt, og hvordan denne forandringen fikk anledning til å skje uten inngripen fra omverdenen. Utstillingen legger ikke skjul på vestmaktenes passive rolle og på den likegyldighet som ikke-jøder viste overfor forfølgelsene av jøder og andre minoriteter. Skylden ligger ikke bare på tyskere og Tyskland. Mye av årsaken til holocaust ligger i den menneskelige tilbøyelighet til å unngå ubehagelige konfrontasjoner mot forfølgelser av andre. Dette lykkes utstillingen å formidle – uten å gjøre budskapet for generelt og for utvannet, for holocaust var unik i verdenshistorien i omfang, systematikk og grusomhet.