Lægenøden i Nord-Norge og dens avhjælp.
Jeg har længe sittet i stum forundring over den eksisterende mangel paa forstaaelse av, hvordan en øieblikkelig lægenød i Finmark burde søkes rettet. [...] Om staten midlertidig hadde hævet gagerne til 10–14 000 kr. og stillet til utsigt desuten indtækt av nabodistrikter, saa gad jeg se, om der ikke hadde været læger, selvsagt ikke i alle distrikter. Isteden disponeres penger til stipendier til studenter, hvorav vi skal ha over 600 for øieblikket, og hvorav der, saavidt jeg har set, ikke meldte sig tilstrækkelig mange ansøkere til stipendierne. Skulde det være indviklet at konstatere, at studenter har vi nok av; men læger i Finmark mangler vi i øieblikket.
Hvis staten holder legene med skyss, vil «han kunde utrettet betydelig»:
Jeg taler av erfaring. Jeg kan bli hentet i sykebesøk til steder, som ligger 120 km. fra min bolig. Det er 240 km. vei = 34 sjømil. Det vil med 7 mils fart si 20 timers gange. Er det vanskelig at skjønne, at abnorme forhold nødvendiggjør abnorme forholdsregler?
Utgangspunktet for Brochmanns innlegg var et intervju i Aftenposten med hans kollega i Loppa distrikt. Gjensidige beskyldninger om «taktløse og harcellistiske bemerkninger i vort tidsskrift» kan ligge her. I stedet bringes Møinichsens argumentasjon knyttet til saken, datert 1921:
Nei, min herre! Den øieblikkelige lægenød avhjælpes ikke ved, at de unge læger sætter sig til at skrike om høiere løn av den tomme statskasse, omkap med de streikende jernbanearbeidere. Men den avhjælpes sikrest og hurtigst derved, at de læger, som kan ha anledning dertil, [...] tjenestegjør heroppe en vinter. For det vil efterhvert bli kjendt – og det ønsker jeg herved at konstatere som min erfaring – at det slet ikke er noget karstykke at reise til Finmark. Her er slet ikke værst at være, selv ikke i Loppa.
Forfatteren peker på at Legeforeningen har programfestet å skaffe boliger til «lægerne i avsidesliggende landdistrikter». Nå ber han om tilsvarende innsats «i at hjælpe lægen til en ordentlig motorskiøyte». Han synes heller ikke man kan «vente, at en ung, uerfaren læge skal ha nogen greie paa, hvordan en saadan baat skal være». Derfor må foreningen utarbeide planer til «egnede baattyper»:
I de egentlige havdistrikter, hvor alle eller størsteparten av reiserne foregaar tilsjøs, tilbringer han jo ikke liten del av sin tid ombord i skiøyten, i mit tilfælde vistnok gjennemsnitlig 3–4 døgn hver uke. Han skal da sove og spise ombord; han bør kunne læse og skrive litt i de mange lange timer; han skal føre med et helt litet apotek for medicindispensering, og der maa være adgang til at motta patienter ombord til undersøkelse. For en kortere tur paa nogen timer kan man selvfølgelig benytte en hvilkensomhelst fiskerskøite, selv om den er noksaa ildelugtende og griset; men til stadighet og for turer, som tar døgn, maa man forlange at disponere en ordentlig indrettet baat. Den maa være nogenlunde rummelig med 1 à 2 lugarer og køiplass. Den bør være 40–50 fot lang, ha en kraftig motor, som kan drive den frem selv i svær sjø og storm, og den bør være forsynt med ordentlige seilgreier, saa man kan berge livet, i tilfælle av, at motoren skulde slaa klik i uveir og paa utsatte steder.
«Vi skal i en redaktionsartikel senere komme litt ind paa spørsmaalet motorbaater – landslæger og lægenød nordpaa», anfører redaktøren i sin korte ettertekst.