På sporet av den tatoverte tid
Bildemediene har i økende grad skapt vår tids verden og vår fortolkning av den. Men mennesket reflekterer like fullt over sine valg av stiler de vil bli identifisert med. Selv om vi går som James Dean og kler oss som Madonna, betyr ikke det at vi er manipulert, men at mediene er viktige byggeklosser i våre symbolske uttrykksformer (7). Mediepersonligheter er blitt viktige referansepersoner for oss i bygging av livsstil og identitet.
Store blå tatoveringer av fullriggere på brystet, kjærestens navn skrevet i blått over fingrene eller et hjerte med amors pil gjennom påskriften «Honululu Caby» er ikke lenger hipt, slik det var i 1950-og 1960-årene da sjøfølkene vendte hjem fra de sju hav med en aura av eventyr rundt seg. I dag må man skrive seg selv i et annet språk, i andre fortellinger. Gjerne i medienes fortellinger om helter. Mennesker tar de symboler som medieheltene stråler med. Symbolene er blitt til ferdige produkter med mening.
Veksten i konsumkulturen i etterkrigstiden har samtidig skjøvet tyngdepunktet fra funksjonalitet til estetisering. Kroppens overflate er mer og mer kommet i sentrum, slik vi blant annet ser det i musikkvideoene. I reklamens tid er den kroppslige estetikk kommet til å bety mer enn dens instrumentalitet. Dagens helter er de mennesker som behersker og forgyller fritiden, ikke de som fremhever arbeid, disiplin og moral. Som eksempel kan nevnes at mange svenske kvinner tatoverte seg med en sommerfugl etter en TV-serie der en ung kvinne hadde en slik på skulderen. Mens unge gutter lar seg inspirere av hardtslående filmstjerner som Bruce Willis, velger unge jenter ofte tatoveringer som de ser at stjerner som Madonna og Pamela Anderson har. Rockeband er ofte forbilde, og mange ber om motiver de har sett hos medlemmer av hardrockband på TV. Da et tatoveringsstudio ble åpnet i nærheten av en videregående skole, gikk flere ungdommer dit og lot seg tatovere, mange med såkalte tribalmotiv.
Teorier om sosial identitet viser at identitetsmarkører like gjerne kan handle om å kommunisere hvem man ikke er som hvem man er. Man kan derfor tenke seg at man blant disse ungdommene finner flere som ikke identifiserer seg med majoritetskulturens kategorier for vellykket identitet. Det kan være flere grunner til dette, blant annet at man står fjernt fra disse kategoriene. En slik situasjon kan løses gjennom aktivt å kommunisere avstand til majoritetskulturen og dens normer for levesett for øvrig. De som lar seg kroppsdekorere, synes å ha mer problemer med sosial integrasjon på arenaer der voksne har en dominerende innflytelse, som for eksempel i skolesammenheng (8).
Selvrealiseringens moralske tråd er altså en autensitet som hviler på det å være oppriktig overfor seg selv. Det innebærer at man, med en formulering av Laing, er i stand til å rive det sanne fra det falske selv. Å være oppriktig overfor seg selv vil si å finne seg selv, men da denne iscenesettelsen er en selvkonstruksjonsprosess, må den være preget av overordnede mål – det vil si å være fri for avhengighetsforhold for å oppnå en særlig tilfredsstillelse. Denne tilfredsstillelsen er i en viss forstand et moralsk fenomen, fordi den innebærer at man skaper en følelse av å være god eller verdig.