Årlig etterutdanningskonferanse
Hvert år arrangeres en etterutdanningskonferanse over flere dager ved senteret i Moshi. Her møtes tidligere studenter for å høre foredrag, presentere egne studier, møte tidligere studiekamerater og knytte kontakter med konferansedeltakere fra andre land. Deltakelsen fra vestlige land er begrenset og reservert spesielt inviterte.
Gjennom faglige kontakter kom vi i 2002 i kontakt med professor Grossmann og professor Terence Ryan, som er professor emeritus ved Oxford University og leder i International Foundation for Dermatology, hvorpå en norsk delegasjon ble invitert til å delta på konferansen i 2005. Vi ble bedt om å stille med et visst antall foredragsholdere og foreslå foredragsemner, hvorav noen ble akseptert og noen ikke. Sammen med en tilsvarende gruppe fra Nederland fikk vi et svært minnerikt og lærerikt opphold i Moshi.
Årets konferanse markerte senterets tiårsjubileum – med deltakelse av sentrale personer i senterets historie, inkludert presidenten i ILDS, professor Robin Marks fra Sydney, Australia. Forelesningene var primært rettet mot afrikanske helseproblemer og tilpasset afrikanske muligheter for diagnostikk og behandling, for i Afrika kan man ikke basere seg på avanserte diagnostiske metoder. Flere afrikanske foredragsholdere, både nåværende og tidligere studenter ved senteret, presenterte resultater fra kliniske og epidemiologiske studier fra sitt hjemland.
Senteret har nylig innviet en helt ny bygning med poliklinikk, undervisningsrom og et godt utstyrt bibliotek. Det er etablert egenproduksjon av larver (maggots), til rensing av åpne sår, og produksjon av enkle legemidler for lokalbehandling av hudsykdommer. Det legges stor vekt på samarbeid med lokale helbredere, basert på gjensidig respekt, samtidig som egen praksis skal være kunnskapsbasert. Denne balansegangen er vanskelig, men professor Grossmann, med sin naturlige autoritet og raushet, synes å ha oppnådd det han satte seg i fore for ti år siden: Et senter for klinisk praksis og utdanning tilpasset lokale afrikanske forhold.
Vi ble ikke annet enn imponert over senteret i Moshi. De afrikanske studentene gav et meget solid inntrykk, både som tilhørere og foredragsholdere og under det sosiale samvær om kveldene. De representerte åpenbart enerne i sine respektive land, velutdannede, reflekterte og ansvarsbevisste som de var. Av dem vi ble kjent med, var det én sjef for et stort leprasykehus i Kamerun, helt uten legetilsyn, en ugander ledet en stor behandlingsenhet for HIV-infiserte pasienter i sitt hjemland, og fra Swaziland kom en ferm sykepleier som var eneste helsepersonell på en helsestasjon i et fattig område av landet.
«Helse for alle innen år 2000,» proklamerte Verdens helseorganisasjon i 1987, men få tenkte vel da særlig mye på hudsykdommer i afrikanske land. I de påfølgende årene har HIV/AIDS-epidemien vokst til enorme dimensjoner og satt ytterligere krav til en allerede presset og altfor spinkel helsetjeneste. I mange afrikanske land utdanner man nå eget helsepersonell, men mange av de utdannede kandidatene, særlig leger og sykepleiere, slår seg ned i de store byene, der helseproblemene er helt annerledes enn på landsbygda, eller flytter til rike land der de har muligheter til å få bedre lønn og bedre arbeidsforhold (3). Utdanningssentre som RDTC i Moshi er et forsøk på å etablere en utdanning som gir kvalifikasjoner til å behandle vanlige sykdommer i de områdene som har dårligst helsetjeneste og dårligst helseforhold. Senteret har lyktes og er et lyspunkt i en verdensdel som sårt trenger flere.