Reist ut, kommet hjem
Johanna er spesialist i immunologi og tranfusjonsmedisin og seksjonsoverlege ved Immunologisk institutt ved Rikshospitalet, men driver også en forskningsgruppe.
– Hva forsker du på nå?
– Jeg har i flere år forsket på dendrittiske celler, og vi har nylig avsluttet et prosjekt hvor vi har funnet at de kan omprogrammere hukommelses-T-celler, en viktig del av immunforsvaret og immunhukommelsen. På sikt er håpet å kunne manipulere etablerte immunresponser. Immunsystemets hukommelse er viktig for å gi rask beskyttelse mot gjentatte infeksjoner, men kan også gi sykdom, som ved allergi og autoimmune sykdommer. Vi identifiserte en ny dendrittisk celle-linje under et forskningsopphold i USA. Det åpnet opp et stort, nytt forskningsfelt, men da var tiden inne for å reise tilbake til Norge. Turnus og svangerskapspermisjoner førte til et forskningsopphold på fire år.
– Hvordan var det å forske i USA?
– I USA er mye av forskningen finansiert ved hjelp av private midler. Det var morsomt å jobbe med nærmest ubegrenset med penger. Et institutt med 200 ansatte hadde like mye midler som Norges forskningsråd. Jeg hadde doktorgradsstipend fra Norge, mannen min gjorde postdocarbeid. Like før vi ankom hadde sjefen i laboratoriet publisert en artikkel i Nature. Imidlertid var uriktige bilder blitt brukt av en postdoc, noe som førte til en kjempeskandale og til at sjefen måtte gå kort tid etterpå. Da sto vi der ganske alene.
Fridtjof reiste til et annet laboratorium. Johanna ble og fikk etter hvert mye tillit. Hun ble sjef for laboratoriet i løpet av oppholdet.
– Var det kulturforskjeller?
– Vi var på vestkysten. Jeg tror folk der er preget av det gode været. De er utadvendte, rause og høflige, Og så har de mye humor og selvironi og er flinke til å gi ros. Det jeg opplevde som særlig positivt, og som jeg gjerne skulle sett mer av her hjemme, er at man var opptatt av å tette huller i andres forskning – ikke bare av å finne dem. Lederen på instituttet snakket med alle, og var lett å kontakte.
– Hva handlet doktorgradsarbeidet ditt om?
– Jeg forsket på den tidlige utviklingen i bloddannende stamceller og hvilke vekstfaktorer som påvirker celler til å utvikles i den ene eller den andre retningen. Jeg har hatt god bruk for dette i senere forskning, blant annet immunterapiprosjektet for leukemi som jeg jobber med nå. Beinmargstransplantasjon er den eneste kurative behandlingen for mange leukemipasienter, men det er fremdeles få som blir friske, og behandlingen har alvorlige bivirkninger. Vi prøver en ny strategi for å skille den positive effekten, såkalt transplantat-mot-leukemi, fra den negative, såkalte transplantat-mot-vert-effekten.
– Har dere kommet til pasientforsøk ennå?
– Nei, det er en lang vei dit. Dyreforsøk er problematisk, for behandlingen må spesialsys for humane celler.
– Hva har du lyst til å finne ut av?
– Drømmen min måtte være å få til et forbedret behandlingstilbud for pasienter med leukemi og lymfom ved å bruke immunterapi. Jeg tror de fleste forskere drømmer om at det de gjør skal få betydning for pasienter. Tiden det tar fra oppdagelse til praktisk anvendelse kan imidlertid være lang. For min del er det en viktig motivasjonsfaktor at det jeg gjør kanskje kan få klinisk betydning.
– Hvordan er det for deg og mannen din å leve sammen og jobbe sammen?
– Vi jobbet tett sammen i USA, men i Norge har vi etablert forskjellige forskningsretninger. Det er et stort privilegium å være gift med en som deler ens interesser. Vi har stor forståelse for hverandres arbeid. I forskningen er det ofte vanskelig å beregne hvor lang tid noe tar, og begge kan sitte foran PC-en utover kvelden.
– Er det noen ulemper ved å jobbe så tett?
–Vi har alltid samme søknadsfrister. Da kan det flyte her hjemme.
– Er det noe du ikke får tid til?
– Det er beinhard prioritering på tid, familie og jobb har førsteprioritet. Vi holder ingen aviser. Nyhetene får vi med oss på radio i bilen. Aupairen gjør mye av husarbeidet. Vi er nok ikke de flinkeste foreldrene til å huske hva barna skal ha med seg av ting til skoleutflukter.
– Er det noe du savner?
Hun tenker seg om. – Jeg skulle gjerne hatt mer tid til venner.