En katastrofe for de dårligste
Det har inntruffet betydelige endringer i psykiatrien i perioden 1996 – 2006. Enkelte vil hevde at til tross for nedskjæringer i sengeplasser må resultatene av opptrappingsplanen få karakteren godkjent, ettersom veksten i polikliniske konsultasjoner er så stor at den oppveier nedskjæringen i sengeplasser.
Det er liten tvil om at pasienter som kan nyttiggjøre seg poliklinisk behandling har fått et betydelig bedret tilbud. Dette gjelder i alle fall på de distriktspsykiatriske sentrene der det finnes tilstrekkelig spesialistkompetanse til å gi slik behandling, men mangel på spesialister i psykiatri og psykologi er fortsatt et betydelig problem.
Ikke alle psykiatriske pasienter drar nytte av økningen i polikliniske tilbud. Pasienter som sliter med tilbaketrekning og mangel på initiativ som følge av sin lidelse, vil i dårlige perioder ha problemer med å møte til avtaler. Andre mangler sykdomsinnsikt og unndrar seg behandling. Pasientene kan også være farlige overfor seg selv og/eller andre, noe som gjør poliklinisk behandling meget vanskelig. Det finnes psykiatriske pasienter som ikke klarer å ta vare på seg selv, enten det dreier seg om kortere eller lengre perioder. Andre pasienter har betydelige psykiatriske symptomer og atferdsavvik som vanskeliggjør behandling utenfor institusjon. Noen pasienter i disse gruppene har fastlåste tilstander. Til tross for meget langvarig behandling i døgninstitusjoner blir ikke alle pasientene så bra at de kan leve selvstendige liv utenfor institusjon. Det finnes derfor fortsatt et betydelig antall pasienter som trenger innleggelse over lengre tid for å få tilstrekkelig og forsvarlig psykiatrisk behandling. En stor del av pasientene med alvorlig voldsproblematikk trenger tilsyn og oppfølging på psykiatriske sykehus med høy bemanning i lengre tid, før det i det hele tatt vurderes å sende dem videre til lavere behandlingsnivå, som oftest til lettere bemannede sengeposter ved de psykiatriske sykehusene. Pasienter som over tid utgjør fare for andre, eller som sliter med å ta vare på seg selv, trenger ofte omfattende tverrfaglige tjenester for å sikre samfunnsvern og for å bedre sin funksjon.
Ettersom det blir færre psykiatriske senger, blir en forholdsmessig større andel av sengene belagt av pasienter fra disse gruppene. Selv om pasientene skulle bli noe bedre, lar de seg ikke nødvendigvis videreføre til andre behandlingstilbud. Mindre bemannede enheter i psykiatrien har ofte problemer med å gi disse pasientgruppene tilstrekkelige behandlingstilbud. Og kommunene vegrer seg for å ta imot dem, da de mener at de ikke har tilstrekkelige tilbud eller tilstrekkelig fagkompetanse. I Helsetilsynets rapport kommer det frem at det kan dreie seg om 10 – 50 pasienter i fylket eller helseforetaket (3).
Disse pasientene synes ikke å passe godt inn i den tenkte modellen av psykiatrien, da de ikke «flyter» videre i behandlingskjeden i retning poliklinikk og så videre til første linje tjenesten i kommunene. Det er dessuten tankevekkende at psykiatrien ønsker «flyt» av pasienter, til tross for at forutsetningen for slikt «flyt» pleier å være brudd på relasjoner til behandler og/eller miljø som pasientene er trygge på.
Det har ikke kommet nye behandlingsmetoder for ovenfornevnte pasientgrupper i perioden 1996 – 2006 som skulle tilsi at det er redusert behov for psykiatriske senger. Kommunene har heller ikke maktet å bygge opp sine tjenester slik at de kan gi disse pasientene døgnbaserte tjenester hjemme eller i omsorgsboligene, som dessverre heller ikke finnes i tilstrekkelig grad (7). Konklusjonen må bli at kommunene ikke har ressurser til å gi tyngre psykiatriske pasienter de tjenester de trenger for å kunne bo utenfor institusjon. Polikliniske konsultasjoner eller lavt bemannede DPS-sengeposter er heller ikke et tilstrekkelig tilbud til disse gruppene.