Norske lover
Norge har klare regler, både i straffeprosessloven § 459 og indirekte i straffeloven § 44, som i utgangspunktet skal gjøre det utelukket at alvorlig sinnslidende, dvs. dem med manifest psykose, skal sitte i fengsel. Hvordan er det da mulig at mange personer med psykotisk sykdom er innsatt i norske fengsler? Noen av disse personene venter på innleggelse. Noen er godt stabilisert gjennom antipsykotisk behandling, tar sin medikasjon frivillig og med forståelse, lider ikke under fengslingen og har en god og omsorgsfull oppfølging fra fengselets betjenter og helsetjeneste. Noen foretrekker fengselsopphold fremfor sykehusopphold.
Dette avdramatiserer et stykke på vei den i utgangspunktet altfor høye forekomsten av psykose blant innsatte i norske fengsler. Det som er bekymringsfullt er de med psykose som ikke er behandlingsmotiverte og som ikke kan gis antipsykotisk medikasjon mot sin vilje. Dette er det ikke anledning til å gjøre. Også i fengslene må det beskyttes mot mulig misbruk av behandling av psykotisk klientell som er uønsket i psykiatriske døgninstitusjoner. Å fremstille ikke-behandlingsmotiverte innsatte for injeksjonsbehandling på en psykiatrisk poliklinikk reiser vesentlige praktiske og etiske problemer.
Prinsipielt er det to hovedelementer i interessemotsetningene mellom fengselsvesen og psykiatriske døgnavdelinger. Det ene gjelder personer med sterkt atferdsavvikende personlighetsforstyrrelse (eventuelt psykopatiske), innsatte uten psykotisk tilstand. Disse oppfattes med rette som unormale og plagsomme. Fengselsansatte mener de bør overføres til psykiatrien. Dette er det meget liten adgang til, både i forhold til lovverket og fordi behandlingsmulighetene innen psykiatrien er meget små (6). Det andre elementet gjelder ikke-behandlingsmotiverte innsatte med klare psykotiske trekk og som i fengselet ikke får den behandling de etter loven har krav på. Disse pasientene blir ofte kasteballer mellom fengsel og psykiatri.
Dette har skapt mye misnøye både i fengselsvesenet og i helsevesenet. Jeg har erfaring fra begge sider i denne striden. Det er lett å forstå begge: Psykisk helsevern har sterkt begrenset døgnkapasitet med lukkede avdelinger og må alltid overholde øyeblikkelig hjelp-plikten. Derfor sendes pasienter lett tilbake til fengsel, som på sin side ikke ønsker å ha psykotiske sinnslidende. Dette er et følsomt område med mange interessemotsetninger. Spørsmålet er om det finnes bedringsmuligheter. Noen mener at det er for få lukkede plasser for pasienter med akutt, subakutt og kronisk sykdom i psykiatrien. En viss kapasitetsøkning vil kunne bedre forholdene på flere måter, men i en tid hvor kapasiteten er begrenset i mange deler av helsevesenet, er det lite sannsynlig at dette vil skje.
En mer realistisk mulighet ligger i Justisdepartementets planer om å opprette ressursavdelinger for innsatte med psykiske lidelser og store atferdsavvik (7). En prioritering av innsatte med psykotiske tilstander vil kunne gi langt mer forsvarlige forhold. Inntil slike avdelinger er opprettet må samfunnet være glad for at det har et fengselsvesen og fengselshelsetjeneste som utøver en viktig jobb. De ansatte her fortjener avlasting, og pasientene trenger et bedre tilbud.