Å stå på scenen
– Som mulig avtroppende allmennlege ser du deg sikkert tilbake. Hva har disse 26 årene egentlig handlet om?
– Å være allmennlege er på mange måter som å stå på scenen. Når de Rema-ansatte går fra lageret til butikken, ser de et stort oppslag: «Husk at du nå går på scenen.» Dette kunne vi med fordel overført til helsetjenesten. Med 20 konsultasjoner per dag er jeg på scenen 80 ganger i uken, i tillegg kommer alle andre møter som også krever at jeg behersker scenekunsten. Jeg liker å stå på scenen. Det koster en del, men det smaker mer enn det koster. Kostnaden er først og fremst det å klare å leve med at våre feil har store konsekvenser for pasientene. Det sies at alle leger har sin lille kirkegård. Vi har et stort ansvar for å sikre at den blir så liten som mulig. Jeg tror vi kan lære å legge ting bak oss og se fremover. At man har gjort en feil, kan ikke prege deg resten av livet, da blir det ikke mulig å gjøre en ansvarlig jobb.
– Våre feil er gjerne noe vi tar med oss i det stille. Det kan ofte være vanskelig å få luftet tanker og følelser rundt dette, og mange leger velger derfor å leve med det alene. Har du noen tanker om hvordan man skal håndtere sine feil?
– Tja, nå må jeg tenke – jeg har jo ingen mal som passer inn i hvert tilfelle, det er vel dialogen med pasienten i etterkant som blir det viktigste. Jeg tror vi bør legge oss flate der det er riktig. Men vi må ikke glemme at det i etterpåklokskapens lys er lettere å se hvordan ting burde vært gjort. Fasiten ligger ofte ikke oppe i dagen underveis. Det handler om hvor vi har oppmerksomheten. Jeg lærer mye av bikkja mi, Abbey. Når vi går tur og treffer en annen hund, har hun all oppmerksomhet på den, men når vi har passert den, er den glemt. Abbey skifter oppmerksomhet utrolig fort og ser alltid fremover. Det jeg har lært, er at du ikke skal grave deg ned i det som har vært, det må du gjøre deg ferdig med. Legg merke til at jeg ikke sier du skal dekke over noe, men at det er i fremtiden vi skal leve – det er der vi skal bruke kreftene. Debriefing og kvalitetssikring er metoder som hjelper oss til dette, sier han og smører inn hendene for fjerde gang under intervjuet. – Jeg er atopiker, og vi er jo ofte litt hektiske mennesker. Kløe gjør oss urolige – du kan nesten kalle det å ha et atopisk sinnelag.
– Ja, atopi har ført deg ut i forskningens irrganger. På mange måter ble vel det nok en nevner i din allmennmedisinske brøk?
– Ja, jeg oppdaget at vi på kort tid hadde sju krefttilfeller i en liten bygd med 500 innbyggere og tenkte at dette kunne jo ikke være tilfeldig. Vår nærmeste nabo er nikkelverket i Nikel, der det er store områder med avsvidd skog rundt byen. Jeg tenkte at vi som bodde på norsk side, neppe slapp unna negative helsekonsekvenser av dette. Mange har jo nikkelallergi, så vi valgte å forske på dette.
Det ble etablert en norsk-russisk helsegruppe som registrerte forekomsten av nikkelallergi i Sør-Varanger, Tromsø og Nikel. I Sør-Varanger hadde 25 % av befolkningen nikkelallergi, tallene for Nikel og Tromsø var henholdsvis 5 % og 30 %.
– Det var en stor overraskelse for oss at tallene var stikk motsatt av det vi hadde forventet. Det kan altså se ut som eksponering for nikkel via luft gjør russerne immune mot nikkelallergi, som jo bryter ut etter direkte hudkontakt med metallet. Dette viser at en feil tanke kan utløse forskning som gir overraskende resultater. Naturen lider under forurensingen fra nikkelverket, men det ser ut som menneskene tåler den godt.