Den vitenskapelige verktøykassen
– Hva er du mest fornøyd med i yrkeslivet?
– Jeg er veldig glad i redaksjonsjobben i British Journal of Surgery. Det er stas å være første nordmann i et tidsskrift som er hundre år gammelt. Jeg hadde vært assistent i et år da jeg ble oppfordret til å søke stillingen som redaktør. De fleste som har vært med tidligere, har hatt mye klinisk erfaring. Jeg trodde ikke utfordringen kunne være aktuell før om en 20 års tid.
– Du veileder mange til doktorgraden – hva gir den oppgaven deg?
– Det er spennende å se at ting tar form fra idé til helhet. Det er morsomt å bygge kompetanse. Det viktigste er ikke å få de tre bokstavene bak navnet sitt, men at man bruker stipendiatperioden til å fylle den vitenskapelige verktøykassen. Jeg blir glad når jeg ser at de som jeg har jobbet sammen med, tar i bruk verktøyene og at de av og til også kan lære meg noe jeg ikke har fått med meg.
– Avdelinger som trenger å bygge opp forskningskompetanse – hvordan skal de gripe ting an?
– Det er ikke noe enkelt svar på dette. Den største utfordringen handler om å få kunnskap inn i avdelingen. Det kan være klokt å tenke mer verktøy enn tema og gjøre forskning på tvers av disipliner for å komme i gang.
– Hvor går veien for kirurgisk forskning?
– Det er viktig at kirurger engasjerer seg i forskning, vi skal ikke bare være «teknikere». Vektlegging av biomarkører og kreftforskning avspeiler at mye ressurser settes inn i den siste fasen av en kreftsykdom. Samtidig blir 70 % av pasientene med kolorektalcancer helbredet etter kirurgisk behandling. Vi bruker mye ressurser på å følge opp alle, siden vi ikke vet hvem som får residiv. Vi må ha med kirurger innen forskningsfeltet for å belyse sykdomsforløp og kliniske problemstillinger. Samfunnet vil bli endret med en aldrende befolkning. Kirurgene må bidra til debatten om hvor grensen skal gå mellom teknikk og etikk. Det er mye vi kan gjøre, men vi skal ikke gjøre alt.
– Du har sagt en gang at kirurgien er medisinens stebarn?
– Jeg vet ikke om stebarn er riktig ord, men kirurgien har kanskje mistet noe av sin glans. Faget assosieres med mye arbeid og lange vakter og går for å være lite familievennlig. Jeg er opptatt av at det krever stort tankearbeid å være en god kirurg. Det er et viktig ansvar, og man må ha et kritisk og reflektert forhold til måten man utfører arbeidet på. I tillegg krever kirurgi godt lagarbeid. Vi har et spennende og godt arbeidsmiljø. At andelen kvinnelige kolleger øker, er positivt.
– Hva tror du at du driver med om ti år?
– Jeg håper at jeg driver med klinisk kirurgi. Jeg tror jeg driver med forskning. Vi har venner og nettverk i Stavanger, men vi har studert i Tyskland og jeg har bodd i USA. Vi kunne derfor godt tenke oss å være utenlands i en periode hvis det passer med familien og situasjonen ellers.
– Du gikk et skoleår i USA?
– Faren min var et år ved Mayo-klinikken i Rochester, og hele familien var med. Jeg gikk siste året på high school der.
– Formet det deg?
– Definitivt. Engelskundervisningen var revolusjonerende for min del. Først måtte vi levere en strukturskisse, som vi fikk tilbakemelding på. Deretter skrev vi selve oppgaven. Før vi leverte, måtte den til et rettekontor, der en engelsklærer gikk gjennom oppgaven med deg. Til slutt leverte du den til din lærer, som satte karakter. Vi fikk sjansen til å lære av feilene våre før vi leverte.