Tromsø
Etter fullført medisinstudium med innstilling til Kongen gikk turen til Lørenskog og Tromsø i turnustjeneste. Etterpå ble han værende et ekstra halvår som distriktslegevikar.
– Jeg var blitt vervet av professor Peter Hjort til å være med på å lage studieplan for det nye medisinstudiet i Tromsø. Da passet det godt å være der oppe en tid. Vi lagde en studieplan som var ganske moderne den gangen, med en mye mer integrert studiemodell enn vi hadde i Oslo. Det var et spennende arbeid å være med på.
Som distriktslege skjønte han at legen er en del av et sosialt system. – To dager i måneden hadde jeg utekontor i distriktet. Da var det stor stas i lokalsamfunnet. Sanitetskvinnene serverte vafler og kaffe og av et lokalsamfunn på rundt 150, møtte vel omtrent 50 stykker opp hver gang.
Noen ganger kunne oppgavene han ble tildelt være svært så krevende, men Finn Wisløff fikk som regel pasientenes tiltro. Kanskje er det noe med den dype, behagelige stemmen. Eller den milde og rolige fremtoningen. Som stipendiat kjørte han legevakt i mange år og møtte da en rekke psykiatriske pasienter.
– Når jeg ble tilkalt til pasienter med akutte psykoser, som familien hadde gitt opp å få kontakt med, fant jeg ut at det nesten alltid var mulig, hvis jeg satte meg ned og var helt rolig, å få en slags skjør bro av tillit som gjorde at jeg kunne hjelpe dem.
Tillit er sentralt i alle pasientmøter, reflekterer han videre. Og det krever innsats fra legens side. – Da jeg gikk av med pensjon og ryddet bokhyllen på kontoret, bladde jeg gjennom læreboken The psychiatric interview av Harry Stack Sullivan som jeg hadde spart på siden studietiden. I et avsnitt som jeg hadde streket under og merket med NB i margen, anbefaler Sullivan at du alltid skal begynne konsultasjonen med en ny pasient med å fortelle alt du vet om pasienten. Det har jeg faktisk gjennomført. Og det er viktig fordi det skaper et umiddelbart tillitsforhold mellom deg og pasienten.
Som underviser er slike ting noe av det han er opptatt av å formidle til studentene. – Vi må ikke glemme at vi er rollemodeller. Den innflytelsen bør man også bruke til å formidle entusiasme for faget sitt.
Da han i mange år hadde ansvaret for å lære studentene ved Ullevål sykehus å mikroskopere blodutstryk, hadde han som mål at han skulle få dem til å le minst én gang i løpet av timen. – Humor er alltid et godt redskap. Men studentene har også selv et ansvar for å lære.
– Jeg synes det er blitt et litt for stort fokus på studentenes rettigheter. Jeg mener at vi i større grad skal understreke at studentene påtar seg et ansvar når de begynner å studere medisin. For å sette det på spissen: Den dagen du gjør en tabbe, nytter det ikke å unnskylde seg med at du hadde gyldig fravær den dagen dette ble undervist. Han hadde gjerne også sett at karakterene ble gjeninnført i studiet.
– Det er ganske mye kunnskap du skal få med deg i løpet av studiet, og det er alltid noen som subber listen i semester etter semester. Karakterer kunne kanskje motivere noen av dem til å gjøre det bedre.
I 2007 – 10 var Finn Wisløff dekanus ved Det medisinske fakultet. – Noe av det jeg er mest fornøyd med at vi fikk til, er at vi lagde avtaler med en rekke sykehus i regionen om at de lokale forskningsmiljøene der skulle ta ansvaret for undervisningen av utplasserte medisinstudenter. Til gjengjeld fikk de lokale miljøene anledning til å opprette professor II-stillinger – selvsagt med samme krav til professorkompetanse som ved Universitetet i Oslo, og muligheten til å knytte seg sterke opp mot forskningsmiljøer ved Oslo universitetssykehus.
Edruelighet i forskning, klinisk praksis og ikke minst forskningsformidling er noe som opptar han.
– Ofte ser man at forskningsresultater blir slått opp i mediene på en måte som villeder og skremmer befolkningen.
– Dette er noe av det du tar opp i boken din Forskning viser at ..., som du skrev sammen med Sigbjørn Fossum?
– Ja, jeg liker ikke at vi skal være etter folk hele tiden med truende helseinformasjon. Det kan ta livsgleden fra et gjennomsnittsmenneske. Forleden møtte han en biolog i et selskap. – Han fortalte meg at flere av hans venner hadde sluttet å ta statiner etter at de hadde lest boken vår og sett hvor liten gevinsten er.