Er smitte fra hund sannsynlig?
Landvik siterer Sherlock Holmes i sin artikkel (1) – «Når du har eliminert det umulige, det som gjenstår da, uansett hvor usannsynlig det er, må være sannheten». Han mener at evalueringsutvalget eliminerte dyr som sannsynlig smittekilde og at de derfor havnet på kloakklekkasje som eneste mulige årsak, ene og alene fordi de har eliminert alt annet. Det antydes også at kloakklekkasje er usannsynlig. Mange utbrudd av vannbårne parasitter, der smittekilden faktisk er blitt identifisert, viser imidlertid kontaminering fra kloakk (3). Sammenhengen mellom kloakklekkasje og vannbårne sykdomsutbrudd er med andre ord ikke uvanlig, og det fremkommer ingen tydelig forklaring på hvorfor Landvik mener det er usannsynlig i dette tilfellet.
Ut fra det som er publisert om tidligere vannbårne sykdomsutbrudd, er avføring fra hund aldri blitt identifisert som smittekilde. Landvik understreker selv hvor uvanlig dette er ved å kalle det «den første drikkevannsepidemien som skyldtes avføring fra hunder».
Selv om vi kan si oss enige i at det burde vært gjort direkte undersøkelser av kloakken fra de aktuelle husene etter at utbruddet ble oppdaget, noe som også ble anbefalt, var vi nødt til å respektere regelverket for å beskytte enkeltindividers personvern. I etterkant av det store vannbårne kryptosporidioseutbruddet i Östersund i Sverige i 2010 ble kloakklekkasje fra en bygning med flere leiligheter utpekt som den mest sannsynlige smittekilden, uten at nærmere undersøkelser ble gjort for å identifisere hvilke(n) leilighet(er) det var snakk om (4). I tillegg ville trolig resultatene av en slik undersøkelse i Bergen ha vært misvisende, fordi kontamineringen av vannet skjedde flere måneder før utbruddet ble oppdaget.
Men én ting er klart – kloakkutløpet fra den nære bebyggelsen ligger i kort avstand til råvannsinntaket (200 – 300 m), mens utvasking av feces fra hund i området langs turstien rundt vannet er avhengig av hvor de avsettes og terrenget nedover. Etter at utbruddet ble oppdaget, ble 5 – 10 kg hundefeces fra turstien samlet inn. Ti stikkprøver ble analysert på Veterinærhøgskolen for både Cryptosporidium og Giardia. Alle var negative (2). Resultatene utelukker ikke Giardia-infeksjon hos hund i området, men det gir heller ingen grunn til skjerpet mistanke.
Istedenfor å presentere disse funnene har Landvik konsentrert seg om en undersøkelse av unge hunder (5). Selv om den kumulative prevalensen fra denne studien, slik de er sitert, var relativt høy (44 % for Cryptosporidium og 21 % for Giardia), så var den individuelle prevalensen bare halvparten hos valpene (23 % for Cryptosporidium og 12 % for Giardia) og langt lavere hos tispene (< 3 % for Giardia og < 4 % for Cryptosporidium). Det er kjent at disse parasittene er vanligst hos yngre dyr, og det burde derfor tas hensyn til aldersfordelingen på hundene som var på tur rundt Svartediket.
I tillegg burde man ta infeksjonsintensiteten med i betraktningen – av valpene som var positive i Hamnes og medarbeideres studie (5), hadde ca. 50 % et høyt antall av Giardia-cyster i feces, mens kun 17 % hadde et høyt antall Cryptosporidium-oocyster. Det er ikke bare mengden hundefeces med Giardia-cyster eller Cryptosporidium-oocyster på stien, men også antall cyster og oocyster per gram som avgjør smittepresset.
Den estimerte mengden hundemøkk i terrenget ved Svartediket, 130 – 521 kg, kan oppfattes som avskrekkende, men tolkningen av dens betydning med hensyn til mengde Giardia eller Cryptosporidium er langt mer sammensatt. Studier av norske kloakkanlegg har for øvrig vist at Giardia og Cryptosporidium forekommer hyppig i høye konsentrasjoner (mellom 4 000 til over 20 000 cyster/oocyster per liter kloakk) og at resultatene fra Bergen (i prøver tatt ut før utbruddet) var spesielt høye (6).