Først vil jeg takke Lien og Malkomsen for at de tar opp den eksistensielle dimensjonen ved sykdom og helbredelse i tidsskriftet. Når det er sagt, ga teksten opphav til spørsmål jeg håper forfatterne vil svare på. Jeg er selv sosiolog og ansatt som professor i helsevitenskap, NTNU. Her er jeg tilknyttet fagenhet for allmennmedisin og medisinsk etikk, og slik sett omgis jeg av mange leger til daglig. Eksistensielle dimensjoner og kompleksiteten i sykdom og lidelse er absolutt noe her snakkes om jevnlig.
Jeg overraskes derfor av at det i overskriften skrives om «eksistensiell krise i den biopsykososiale modellen». En kommentar som påpeker eksistensialitet som noe nytt og mangefult i den biopsykososiale modellen. Riktignok har ikke George Engels (1977) satt begrepet eksistensiell inn i navnet på sin modell, men oppgjøret han maner til i sin artikkel er vel med reduksjonismen i medisin og ikke en avstandstaken fra eksistensialitet. Imidlertid inneholder sosiale forståelser av helse og sykdom en eksistensiell dimensjon, noe Aaron Antonosky (professor i medisinsk sosiologi) beskrev tilbake til 1987 i sin bok «Helbredets mysterium». Riktignok et tiår etter Engels (1977) introduksjon av modellen, men langt nok tilbake til at forståelsen i høy grad er utbredt innenfor medisin og helsefag. Her fremholdes nettopp det at menneskers motstandskraft gjennom opplevelse av meningsfullhet er fundamentet for tilfriskning og bedre helse. Jeg undres derfor på hvilken helbredsforståelse forfatterne selv legger til grunn når de mener den eksistensielle dimensjonen mangler i den biopsykososiale modell?
Lien og Malkomsen legger innledningsvis en ny artikkel av Alex Roberts (2023) om styrker og svakheter i den biopsykososiale modellen til grunn for sin inviterte kommentar. Roberts argumenterer for at diskurser rundt den biopsykososiale modellen er argumentativt mer enn kausalt basert og dermed vil kunne bidra til begrepsmessig ustabilitet i medisinen. Videre at begrepsmessig stabilitet krever kausaliteter mellom målbare variabler som forklaringskraft på sykdom. Lien og Malkomsen skriver selv at: «På eksistensielle spørsmål finnes det ingen klare svar. Snarere må man tre ut av rollen som allvitende ekspert, og inn i rollen som nysgjerrig medvandrer …. når vi skal forklare og behandle medisinske tilstander». Mener da Lien og Malkomsen at forskning som ikke bygger på hypotetisk-deduktiv-metode, målbare variabler, og klare kausale forklaringer ikke er gyldig kunnskap i medisinen? Og er deres vitenskapsteoretiske utgangspunkt at sykdom blir oppdaget eller oppfunnet?
Ser frem til et oppklarende svar.
Litteratur
Engels G. The Need for a New medical model: A Challenge for Biomedicin. Science 1977; 196: 129–136.
Antonovsky A. Helbredets mysterium. København: Hans Reitzels Forlag, 1987.
Roberts A. The biopsychosocial model: Its use and abuse. Med Health Care Philos 2023; 26: 367–84 doi: 10.1007/s11019-023-10150-2
Hvem eier den «eksistensielle krisen»?
Først vil jeg takke Lien og Malkomsen for at de tar opp den eksistensielle dimensjonen ved sykdom og helbredelse i tidsskriftet. Når det er sagt, ga teksten opphav til spørsmål jeg håper forfatterne vil svare på. Jeg er selv sosiolog og ansatt som professor i helsevitenskap, NTNU. Her er jeg tilknyttet fagenhet for allmennmedisin og medisinsk etikk, og slik sett omgis jeg av mange leger til daglig. Eksistensielle dimensjoner og kompleksiteten i sykdom og lidelse er absolutt noe her snakkes om jevnlig.
Jeg overraskes derfor av at det i overskriften skrives om «eksistensiell krise i den biopsykososiale modellen». En kommentar som påpeker eksistensialitet som noe nytt og mangefult i den biopsykososiale modellen. Riktignok har ikke George Engels (1977) satt begrepet eksistensiell inn i navnet på sin modell, men oppgjøret han maner til i sin artikkel er vel med reduksjonismen i medisin og ikke en avstandstaken fra eksistensialitet. Imidlertid inneholder sosiale forståelser av helse og sykdom en eksistensiell dimensjon, noe Aaron Antonosky (professor i medisinsk sosiologi) beskrev tilbake til 1987 i sin bok «Helbredets mysterium». Riktignok et tiår etter Engels (1977) introduksjon av modellen, men langt nok tilbake til at forståelsen i høy grad er utbredt innenfor medisin og helsefag. Her fremholdes nettopp det at menneskers motstandskraft gjennom opplevelse av meningsfullhet er fundamentet for tilfriskning og bedre helse. Jeg undres derfor på hvilken helbredsforståelse forfatterne selv legger til grunn når de mener den eksistensielle dimensjonen mangler i den biopsykososiale modell?
Lien og Malkomsen legger innledningsvis en ny artikkel av Alex Roberts (2023) om styrker og svakheter i den biopsykososiale modellen til grunn for sin inviterte kommentar. Roberts argumenterer for at diskurser rundt den biopsykososiale modellen er argumentativt mer enn kausalt basert og dermed vil kunne bidra til begrepsmessig ustabilitet i medisinen. Videre at begrepsmessig stabilitet krever kausaliteter mellom målbare variabler som forklaringskraft på sykdom. Lien og Malkomsen skriver selv at: «På eksistensielle spørsmål finnes det ingen klare svar. Snarere må man tre ut av rollen som allvitende ekspert, og inn i rollen som nysgjerrig medvandrer …. når vi skal forklare og behandle medisinske tilstander». Mener da Lien og Malkomsen at forskning som ikke bygger på hypotetisk-deduktiv-metode, målbare variabler, og klare kausale forklaringer ikke er gyldig kunnskap i medisinen? Og er deres vitenskapsteoretiske utgangspunkt at sykdom blir oppdaget eller oppfunnet?
Ser frem til et oppklarende svar.
Litteratur
Engels G. The Need for a New medical model: A Challenge for Biomedicin. Science 1977; 196: 129–136.
Antonovsky A. Helbredets mysterium. København: Hans Reitzels Forlag, 1987.
Roberts A. The biopsychosocial model: Its use and abuse. Med Health Care Philos 2023; 26: 367–84 doi: 10.1007/s11019-023-10150-2