Organisatorisk plassering er ingen hindring for involvering
Ingen av kommuneoverlegene i utvalget hadde endret organisatorisk plassering. I fire av kommunene var kommuneoverlegen organisert under kommunalsjef for helse og i én som stabsfunksjon for å «serve hele organisasjonen» (kommunedirektør, deltaker 10). Det var ingen fra administrasjon eller politikk som uttrykte behov for å endre plassering, men det ble samtidig påpekt at kommuneoverlegens kompetanse var viktig på flere områder enn helse, som for eksempel i det forebyggende arbeidet.
«Vi har nok ikke forstått fullt ut hvor viktig det forebyggende arbeidet er. Det går helt ned på barnehage, grunnskole (…) kunnskapen til leger og kommuneoverleger og hvor viktig det er gjennom planarbeid å forebygge, vil jeg tenke er det som på sikt er det viktigste arbeidet.» (assisterende ordfører, deltaker 9)
Flere kommunedirektører og ordførere mente at kommunene i større grad enn før pandemien så behovet for å trekke inn kommuneoverlegen i strategisk arbeid. Organisatorisk plassering ble derimot ikke sett på som et hinder fra kommunedirektørenes hold, begrunnet med fleksibilitet i organisasjonen:
«Fordi vi har en kommuneorganisasjon der linjene mellom kommunedirektør og kommunalsjefene er veldig korte, så i praksis oppleves det som kommuneoverlegen sitter helt tett innpå også min rolle. Veien er kort.» (kommunedirektør, deltaker 5)
Flere ledere innen politikk og administrasjon forklarte at kommuneoverlegene kunne og burde involvere seg i saker de selv så som relevante, og at organisering under helse ikke begrenset dette. Det ble derimot ytret en forventing om at kommuneoverlegen skulle engasjere seg utover helsefaglig spørsmål gjennom å selv ta initiativ:
«(…) forventer i grunnen at kommuneoverlegen ut ifra sin kompetanse skal være litt proaktiv i forhold til at det er mye kunnskap som ikke vil bli etterspurt fordi du forstår ikke at det er viktig inn i sammenhengen.» (assisterende ordfører, deltaker 9)
Muligheten for å involvere seg som følge av korte veier og uformell kommuneorganisasjon, ble også støttet av enkelte kommuneoverleger som beskrev hvordan de selv tok initiativ for å involvere seg i saker der de mente samfunnsmedisinsk kompetanse er vesentlig:
«Jeg har ingen problemer med å få kontakt med teknisk etat og få være med på ting, men må passe på selv hele tiden (…) Det samme gjelder medisinsk faglig rådgivning inn mot det meste. Barn og unges helsetjeneste, men jeg melder meg på, må bare være litt frempå så får jeg være med (…)» (kommuneoverlege, deltaker 4)
Kommuneoverlegene opplevde en «organisatorisk frihet til å jobbe på tvers, slik vi skal» (kommuneoverlege, deltaker 8), men det var likevel flere som sa de ønsket seg en mer sektorovergripende plassering. Dette ble begrunnet med et ønske om å bli involvert i kommunens strategiske vurderinger og planprosesser uten at det var avhengig av at de selv tok initiativ:
«Jeg kunne kanskje ønske meg å oftere bli invitert inn i kommunedirektørens ledergruppe slik at jeg fikk påvirke litt mer de større strategiske beslutningene for hele kommunen. Men jeg synes det er bra i forhold til slik det tradisjonelt har vært. Jeg er ingen skapnisse for å si det sånn.» (kommuneoverlege, deltaker 7)
«Kommuneoverlegen har en mye mer perifer rolle etter vi ble organisert [under leder for helse]. Nå filtreres det gjennom en person som ikke har spesiell kompetanse på miljørettethelsevern, smittevern og legetjeneste. Jeg vil si det er en gunstigere organisering å være for eksempel rett under kommunalsjefen. Nå er det et ledernivå imellom i tillegg.» (kommuneoverlege, deltaker 2)
En kommuneoverlege organisert under helseleder, tok mot slutten av pandemien selv initiativ til regelmessige dialogmøter mellom kommuneoverlegen og kommunedirektøren:
«… opprettet en regelmessig dialog med kommunedirektøren med egne dialogmøter … Jeg bad om det og fikk det … Fordi jeg mener kommuneoverlegen er en viktig medisinskfaglig rådgiver overfor kommunen, og bør ha kommunedirektørens øre.» (kommuneoverlege, deltaker 7)