Lege uten pasienter

Samfunnsmedisineren

Flere legespesialister har bare indirekte pasientkontakt, som patologer eller andre laboratorieleger. Dessuten har vi leger som bare underviser eller forsker. Selv om spesialiseringen i samfunnsmedisin krever noe klinisk arbeid, er det samtidig den spesialiteten som er minst pasientrettet. I forbindelse med at spesialiteten er 40 år i år har samfunnsmedisinens norske hofforgan Michael kommet med et temanummer som på en fin måte beskriver den norske samfunnsmedisinens fortid og nåtid (4).

Da spesialiteten ble opprettet i 1984, sammen med spesialiteten allmennmedisin, ble mange leger som allerede arbeidet innenfor feltet umiddelbart spesialister gjennom en overgangsordning, men bare noen av disse var praktiserende samfunnsmedisinere. De som var aktive dobbeltspesialister i allmennmedisin og samfunnsmedisin kunne risikere å treffe rådmannen som motpart i en helsesak på tirsdag og samme mann som pasient på fredag. En krevende habilitetssituasjon, selv for en erfaren lege. Rekrutteringen av nye samfunnsmedisinere ble etter hvert katastrofalt dårlig, og flere redningsaksjoner ble igangsatt. Nå ser det heldigvis ut til at yngre krefter, særlig kvinner, gradvis sørger for at fagfeltet vokser og at aldersprofil og kjønnsbalanse normaliseres.

Koronapandemien gjorde at jeg så hvor viktig det var for et lokalsamfunn å ha sin egen medisinske autoritet med kompetanse og påvirkningsmulighet

Personlig var jeg lenge skeptisk til samfunnsmedisinspesialiteten, blant annet fordi vi gjennom en undersøkelse i 2003 fant at bare et mindretall av de kommunale helsesjefene var leger, og kommunelegene slet ofte med å få gjennomslag i kommuneadministrasjonen (5). Det forebyggende helsearbeidet ble ofte nedprioritert og overkjørt av markedskreftene. Men koronapandemien gjorde at jeg så hvor viktig det var for et lokalsamfunn å ha sin egen medisinske autoritet med kompetanse og påvirkningsmulighet. En som med faglig tyngde kunne fronte de radikale grepene som måtte gjøres. Det er tankevekkende at det måtte en ekte sykdom og virkelige pasienter til for at samfunnsmedisinen skulle bli synlig og få sin oppblomstring.