Takk for eit balansert og godt innlegg om faslegetenesta (1). Eg har vore fastlege sidan 1984 og det har vore ein god jobb til no. Kan hende eg jobbar fem år til, men ikkje om det fortset som no.
Næringsmodllen er nødvendig for å halde oppe produksjonen og mange klarer dette fint. Det er ei produktiv og rimeleg ordning for staten. Det er for mykje fokus på fastlønn og lite på den ordninga som har helde dette oppe i mange år. Begge deler må vera mogeleg. Då må staten gjera noko reelt med dette. Tida som går utarmer fastlegeordninga meir og meir. Det som har vore gjort til no er ingen reelle forbedringstiltak etter mitt syn. Trua på at det kjem noko som hjelper er ikkje så stor lenger.
Litteratur
1. Fiskå ØS. Vi må rekruttere de riktige fastlegene. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.22.0140
Jeg forstår ikke helt at det må være enten eller. Er det ikke rom for flere modeller? Det er flott å høre at kollegaer trives med sin løsning (1). Samtidig ser jeg at det kan være behov for andre løsninger for å opprettholde tjenesten som allmennleger har tilbudt.
Det mangler ikke på fastleger som skriker over 50 timers arbeidsuker. For meg, som fremdeles er i spesialisering, har tre barn under seks år og en samboer som er sykehuslege med mye vakt, er dette utenkelig. Jeg vil jo gjerne se barna mine også.
I tillegg har jeg i høst og vinter hatt mye fravær med syke barn. Det er da godt for meg å ha tryggheten som det å være ansatt lege gir.
Jeg forstår ikke hvorfor vi må tvinge alle inn i samme ordning. Flere tilbud kan i mine øyne bare styrke rekrutteringen. Tiden har også forandret seg siden ordningens start. Nå er flertallet på medisinstudiet kvinner (2). Vi som er relativt nye i faget vil kanskje ikke alle ha det samme som deg?
For min egen del kunne jeg fint klart å være like produktiv som en privatpraktiserende. Men jeg tror pasientene ofte også er fornøyd med det tilbudet jeg gir. Det er mye snakk om produktivitet, men hva med kvalitet? Hva med brukeropplevelse?
Jeg har mange pasienter som sier at tidligere fastlege knapt hadde tid og satt og skrev på pc'en hele tiden. Er det kvalitet? Er det betryggende for pasienten? Jeg savner at dette diskuteres og ikke bare hvor mange enheter en kan produsere på x antall timer.
Jeg tror litt av debatten også handler om at næringsdrivende ser sine verdier redusert. Hvem vil bruke en million på å kjøpe liste om kommunen tilbyr alt man trenger, pensjon og tryggheten med å være ansatt? Dette er også problemer som må løses, da goodwill som dere har bygget opp har en stor verdi (dette kan jeg si som har startet med null-liste, og vet hvor krevende det er å ikke ha et grunnlag i eget journalsystem). Allikevel synes jeg en hardnakket holdning om at "min løsning er den beste og alle må gjøre sånn" fremstår som litt ensporet.
Jeg vil gjerne over i næringsdrift når jeg er ferdig med spesialisering og livssituasjonen tillater. Men jeg og mange unge kollegaer med meg er veldig fornøyd med å være kommunalt ansatt også.
Så håper jeg at noe kan gjøres for å bedre næringsdrivendes arbeidssituasjon, da mengden oppgaver har økt betraktelig over årene. Men blir ikke dere også mindre produktive med mindre lister og mindre arbeidsmengde?
Litteratur:
1. Fiskå, ØS. Vi må rekruttere de riktige fastlegene. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.22.0140
2. Søker- og opptaksstatistikk 2021 - Opptak til grunnstudier ved universiteter og høgskoler. Sluttrapport. Oslo: Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, 2022. https://www.samordnaopptak.no/info/om/sokertall/sluttstatistikker/sluttstatistikk-uhg-2021.pdf Lest 25.4.2022.
Hei, det er vanskelig ut fra innlegget å se hva som faktisk skal kunne bidra til en "bredere rekrutteringsbase" (1). Hvordan tenker du at man skal klare å rekruttere yngre leger til allmennlegefaget/fastlegevirksomhet? Jeg vil anta at mange yngre leger ser risikoen ved å binde seg til masta ved å kjøpe seg inn og så være tvunget til å prøve å få solgt lista videre hvis man ikke trives i jobben. Dette gjelder jo spesielt de som ønsker å prøve seg i mindre sentrale kommuner, hvor det ofte er stort gjennomtrekk og mange vikarer.
At det fortsatt finnes leger som ønsker å drive næringsvirksomhet er jo vel og bra, men hvis ikke en også tilbyr (gode) ordninger med fastlønn eller kommunale kontorer, mener jeg vi fortsatt i hovedsak vil se at det oftest er risikovillige menn uten barneansvar som vil starte opp i faget. Og da i sentrale strøk med lett omsettelige lister (som jo også gjør risikoen mindre for å sitte igjen med svarteper).
Litteratur
1. Fiskå, ØS. Vi må rekruttere de riktige fastlegene. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.22.0140
Øystein Seth Fiskå har en del gode poenger i sitt innlegg i Tidsskriftet nr. 6 (1). Vi trenger flere fastleger, både fastlønnsleger og næringsdrivende, om vi skal kunne redde fastlegeordningen (2). Innlegget trenger litt utfyllende opplysninger. Kollega Fiskå argumenterer med at næringsdrivende leger kan tjene bedre enn sykehuskollegaer. Det er kanskje ikke så vanskelig å tjene mye når arbeidstiden er 55 timer per uke (3). Han unnlater i denne sammenligningen å nevne at næringsdrivende leger selv må koste pensjonsavtaler, sykeavbrudd og feriepenger. Det betyr at en næringsdrivende lege må tjene mellom 20 og 40% mer for å sitte igjen med det samme som en sykehuskollega eller andre fastlønnede leger. I tillegg kommer administrativt ulønnet arbeid som frister lite for mange. Videre er næringsdrivende avtaleleger bundet av sin avtale med kommunen, og avtalene er avhengig av staten for finansiering. Å satse på en slik avtale forutsetter tillit. Denne tilliten er i mine øyne nå borte. Staten har nå over mange år vist seg som en notorisk upålitelig avtalemotpart, som har sviktet i oppfølgingen av fastlegeordningen. Fastlegeavtalen av i dag har ingen maktmidler som vår fagforening kan bruke ved slikt mislighold, dvs. staten har all makt i finansieringen av fastlegeordningen (4). Dette har over mange år etter mitt syn blitt grovt misbrukt .
Dette har nå sannsynligvis gått opp for stadig flere unge leger og potensielle kollegaer som ikke lenger søker vanlige avtalepraksiser, uten at det foreligger betydelige ekstragoder fra kommunene. Erfarne kollegaer sier også opp sine fastlegeavtaler. Resultatet er økende antall nordmenn uten fastlege (5). Dagens fastlegeavtale er dermed i praksis død, og må erstattes med en ny avtale der Legeforeningen får sanksjonsmuligheter mot motpartens brudd på forutsetningene for avtalen. Det kommer nokså sikkert til å skje også i fremtiden. Inntil en ny fastlegeavtale er på plass er det ingen grunn til å ha tillit til motparten i dagens fastlegeavtale, og fastlegeordningen som vi kjenner i dag vil gå til grunne, med stadig flere nordmenn uten en fast allmennlege. Dette vil i tillegg øke sykelighet og dødelighet i befolkningen, og gå ut over alle som ikke bor i byer og har råd til å kjøpe seg helprivate helsetjenester. Men det bekymrer neppe de ansvarlige i forvaltningen som fortsatt velger å ikke gjøre noe med fastlegekrisen. Det burde bekymre Legeforeningen. Det burde også bekymre de av våre politikere som mener det nå er vanlig folk sin tur. For det er vel ikke det å miste sin fastlege med tilhørende helsetap de mener med "sin tur"?
Får du ikke vist PDF-filen eller vil lagre filen, kan du høyreklikke på PDF-ikonet. Velg «Lagre mål/fil som..» og hent så opp PDF-filen i for eksempel Acrobat Reader.
Takk for eit balansert og godt innlegg om faslegetenesta (1). Eg har vore fastlege sidan 1984 og det har vore ein god jobb til no. Kan hende eg jobbar fem år til, men ikkje om det fortset som no.
Næringsmodllen er nødvendig for å halde oppe produksjonen og mange klarer dette fint. Det er ei produktiv og rimeleg ordning for staten. Det er for mykje fokus på fastlønn og lite på den ordninga som har helde dette oppe i mange år. Begge deler må vera mogeleg. Då må staten gjera noko reelt med dette. Tida som går utarmer fastlegeordninga meir og meir. Det som har vore gjort til no er ingen reelle forbedringstiltak etter mitt syn. Trua på at det kjem noko som hjelper er ikkje så stor lenger.
Litteratur
1. Fiskå ØS. Vi må rekruttere de riktige fastlegene. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.22.0140
Jeg forstår ikke helt at det må være enten eller. Er det ikke rom for flere modeller? Det er flott å høre at kollegaer trives med sin løsning (1). Samtidig ser jeg at det kan være behov for andre løsninger for å opprettholde tjenesten som allmennleger har tilbudt.
Det mangler ikke på fastleger som skriker over 50 timers arbeidsuker. For meg, som fremdeles er i spesialisering, har tre barn under seks år og en samboer som er sykehuslege med mye vakt, er dette utenkelig. Jeg vil jo gjerne se barna mine også.
I tillegg har jeg i høst og vinter hatt mye fravær med syke barn. Det er da godt for meg å ha tryggheten som det å være ansatt lege gir.
Jeg forstår ikke hvorfor vi må tvinge alle inn i samme ordning. Flere tilbud kan i mine øyne bare styrke rekrutteringen. Tiden har også forandret seg siden ordningens start. Nå er flertallet på medisinstudiet kvinner (2). Vi som er relativt nye i faget vil kanskje ikke alle ha det samme som deg?
For min egen del kunne jeg fint klart å være like produktiv som en privatpraktiserende. Men jeg tror pasientene ofte også er fornøyd med det tilbudet jeg gir. Det er mye snakk om produktivitet, men hva med kvalitet? Hva med brukeropplevelse?
Jeg har mange pasienter som sier at tidligere fastlege knapt hadde tid og satt og skrev på pc'en hele tiden. Er det kvalitet? Er det betryggende for pasienten? Jeg savner at dette diskuteres og ikke bare hvor mange enheter en kan produsere på x antall timer.
Jeg tror litt av debatten også handler om at næringsdrivende ser sine verdier redusert. Hvem vil bruke en million på å kjøpe liste om kommunen tilbyr alt man trenger, pensjon og tryggheten med å være ansatt? Dette er også problemer som må løses, da goodwill som dere har bygget opp har en stor verdi (dette kan jeg si som har startet med null-liste, og vet hvor krevende det er å ikke ha et grunnlag i eget journalsystem). Allikevel synes jeg en hardnakket holdning om at "min løsning er den beste og alle må gjøre sånn" fremstår som litt ensporet.
Jeg vil gjerne over i næringsdrift når jeg er ferdig med spesialisering og livssituasjonen tillater. Men jeg og mange unge kollegaer med meg er veldig fornøyd med å være kommunalt ansatt også.
Så håper jeg at noe kan gjøres for å bedre næringsdrivendes arbeidssituasjon, da mengden oppgaver har økt betraktelig over årene. Men blir ikke dere også mindre produktive med mindre lister og mindre arbeidsmengde?
Litteratur:
1. Fiskå, ØS. Vi må rekruttere de riktige fastlegene. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.22.0140
2. Søker- og opptaksstatistikk 2021 - Opptak til grunnstudier ved universiteter og høgskoler. Sluttrapport. Oslo: Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, 2022. https://www.samordnaopptak.no/info/om/sokertall/sluttstatistikker/sluttstatistikk-uhg-2021.pdf Lest 25.4.2022.
Hei, det er vanskelig ut fra innlegget å se hva som faktisk skal kunne bidra til en "bredere rekrutteringsbase" (1). Hvordan tenker du at man skal klare å rekruttere yngre leger til allmennlegefaget/fastlegevirksomhet? Jeg vil anta at mange yngre leger ser risikoen ved å binde seg til masta ved å kjøpe seg inn og så være tvunget til å prøve å få solgt lista videre hvis man ikke trives i jobben. Dette gjelder jo spesielt de som ønsker å prøve seg i mindre sentrale kommuner, hvor det ofte er stort gjennomtrekk og mange vikarer.
At det fortsatt finnes leger som ønsker å drive næringsvirksomhet er jo vel og bra, men hvis ikke en også tilbyr (gode) ordninger med fastlønn eller kommunale kontorer, mener jeg vi fortsatt i hovedsak vil se at det oftest er risikovillige menn uten barneansvar som vil starte opp i faget. Og da i sentrale strøk med lett omsettelige lister (som jo også gjør risikoen mindre for å sitte igjen med svarteper).
Litteratur
1. Fiskå, ØS. Vi må rekruttere de riktige fastlegene. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.22.0140
Øystein Seth Fiskå har en del gode poenger i sitt innlegg i Tidsskriftet nr. 6 (1). Vi trenger flere fastleger, både fastlønnsleger og næringsdrivende, om vi skal kunne redde fastlegeordningen (2). Innlegget trenger litt utfyllende opplysninger. Kollega Fiskå argumenterer med at næringsdrivende leger kan tjene bedre enn sykehuskollegaer. Det er kanskje ikke så vanskelig å tjene mye når arbeidstiden er 55 timer per uke (3). Han unnlater i denne sammenligningen å nevne at næringsdrivende leger selv må koste pensjonsavtaler, sykeavbrudd og feriepenger. Det betyr at en næringsdrivende lege må tjene mellom 20 og 40% mer for å sitte igjen med det samme som en sykehuskollega eller andre fastlønnede leger. I tillegg kommer administrativt ulønnet arbeid som frister lite for mange. Videre er næringsdrivende avtaleleger bundet av sin avtale med kommunen, og avtalene er avhengig av staten for finansiering. Å satse på en slik avtale forutsetter tillit. Denne tilliten er i mine øyne nå borte. Staten har nå over mange år vist seg som en notorisk upålitelig avtalemotpart, som har sviktet i oppfølgingen av fastlegeordningen. Fastlegeavtalen av i dag har ingen maktmidler som vår fagforening kan bruke ved slikt mislighold, dvs. staten har all makt i finansieringen av fastlegeordningen (4). Dette har over mange år etter mitt syn blitt grovt misbrukt .
Dette har nå sannsynligvis gått opp for stadig flere unge leger og potensielle kollegaer som ikke lenger søker vanlige avtalepraksiser, uten at det foreligger betydelige ekstragoder fra kommunene. Erfarne kollegaer sier også opp sine fastlegeavtaler. Resultatet er økende antall nordmenn uten fastlege (5). Dagens fastlegeavtale er dermed i praksis død, og må erstattes med en ny avtale der Legeforeningen får sanksjonsmuligheter mot motpartens brudd på forutsetningene for avtalen. Det kommer nokså sikkert til å skje også i fremtiden. Inntil en ny fastlegeavtale er på plass er det ingen grunn til å ha tillit til motparten i dagens fastlegeavtale, og fastlegeordningen som vi kjenner i dag vil gå til grunne, med stadig flere nordmenn uten en fast allmennlege. Dette vil i tillegg øke sykelighet og dødelighet i befolkningen, og gå ut over alle som ikke bor i byer og har råd til å kjøpe seg helprivate helsetjenester. Men det bekymrer neppe de ansvarlige i forvaltningen som fortsatt velger å ikke gjøre noe med fastlegekrisen. Det burde bekymre Legeforeningen. Det burde også bekymre de av våre politikere som mener det nå er vanlig folk sin tur. For det er vel ikke det å miste sin fastlege med tilhørende helsetap de mener med "sin tur"?
Litteratur:
1. Fiskå ØS. Vi må rekruttere de riktige fastlegene. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.22.0140
2. Haslegaard A. Håpet som brast. Den norske legeforening 24.11.21. https://www.legeforeningen.no/nyheter/2021/hapet-som-brast/ Lest 22.4.2022.
3. NTB. Fastlegene jobber 55 timer i uka. Tv2.no 6.3.2018. https://www.tv2.no/a/9723889/ Lest 22.4.2022.
4. Duvaland L. Løsningen er ikke å svekke fastlegeordningen som pasientrettighet. Aftenposten 30.11.2021. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/a7aE1M/loesningen-er-ikke-… Lest 22.4.2022.
5. NTB. Fastlegeordningen under press over hele landet. Kommunal Rapport 3.3.2022. https://www.kommunal-rapport.no/nyheter/fastlegeordningen-under-press-over-hele-landet/141110!/ Lest 27.4.2022.